Det er helt uvirkelig at det ikke blir noe løp og normalt omstiller jeg meg fort etter forholdene men den her er hard og svelge.De første timene var man sint og tenkte på alle forbredelsene, pengene og fremtiden.Dette gjorde vondt men det som er det værste er det idrettslige med at jeg ikke får kommet meg ut i ørkenen og prøvd ut om det var mulig og oppnå målene jeg hadde satt meg.Jeg gikk til innsjekk idag med en enorm tro på at jeg kunne gjøre det bedre en ifjor og det har tatt tyve år og skaffe denne troa og så får man ikke sjansen.Har aldri vært så sikker som nå, men man må jobbe videre og ta den med seg til neste anledning.Den skal komme!!!!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende